full dag på jobb

Idag har jeg jobbet 10 til 20 noe som har gått overraskende fort, i forhold til hva jeg trodde det skulle gjøre. Var litt seint ute da, for mistet halv 10 bussen, så kom brått 15 min for seint. Men når jeg sto å ventet på bussen idag tidlig var det en litt eldre mann på bussterminalen som ventet på samme buss som meg, som begynte å snakke litt med meg. Han begynte samtalen med at han lurte på hvor jeg jobbet hen da (Daah, det står jo KID over hele brøstkassa mi) og da svarte jeg litt forsiktig mens jeg så dumt på han at jeg jobbet på Kid. Og han fortsatte. At det var en så fin dag, og at han skulle ut å se på fliser til badet sitt, at han trodde jeg var 16 år (that bastard) og at han hadde jobbet med noe greier så han visste hvor alle gatene i Fredrikstad var, og lurte på når jeg hadde bursdag. Da fortalte jeg rolig at jeg hadde bursdag 1.August og var født i 1989, og da svarte han med det samme at jeg var et tirsdagsbarn. Jeg så litt forundret på han, og han begynte å legge ut om at St.Hans aften hadde vært på en fredag i 1989. Og julaften 1989 var på en lørdag. Den mannen kunne alt om datoer! Jeg syns jo det var litt ubehagelig å snakke med han, og svarte ganske kort på alt som var. Men så har jeg tenkt litt på jobb idag (har jo tross alt hatt 10 timer på meg) og jeg lurer egentlig på - Hvorfor er det sånn at man reserverer seg helt og syns at folk som snakker til en på gata er så merkelig? Hvorfor er det egentlig slik at vi ser på de som rare, forstyrra, no-friends lignende mennesker? Egentlig så er det jo bare kjempe hyggelig, at noen som ikke kjenner deg i det hele tatt, tar seg den friheten av å slå av en prat og virke interessert i din hverdag. Folk idag er altfor opptatte av seg selv, og kun de de kjenner fra før av til å innse at mennesker som faktisk er litt mere sosiale av seg ikke bare er helt forstyrra. Greit, denne mannen var nok kanskje en smule autist eller noe (med tanke på at han kunne alle datoer og dager osv i hodet), men hva så? Han var jo kjempe søt! Jeg fikk litt dårlig samvittighet da han gikk av bussen, for at jeg ikke hadde vært like kos tilbake, så jeg kostet på meg et ekstra stort smil og vinket hadet til han i midtgangen. Jeg fikk det samme tilbake, og da smilte jeg bare enda mer. Tenk om det hadde vært MIN bestefar som hadde slått av en prat med noen på gaten? Han hadde jo ikke vært annet enn snill uansett. Hm. Så folk bør egentlig få opp øynene litt, sånn som jeg fikk idag. Dette syns jeg var hyggelig :-)

Noen som mener og har ment det samme som meg? At folk som bare snakker med en uten videre kan virke litt skremmende og forstyrrende?

Dette ble et langt, kanskje kjedelig innlegg. Men følte bare jeg ville fortelle om denne lille episoden. Nå skal jeg ta meg en tur på badet og dusje og stelle meg, før jeg kaster en pizza i ovnen. Magen min skriker etter mat, enda jeg har hevet i meg et halvt brød og rett i koppen spaghetti på jobb idag.

Pusspuss // Ida Bianca